Volunteer Letters / Cartas de Voluntarios en la ecoaldea "El Poncho" en Bolivia...
Original norwegian article
30 dager i marquina/30 days in Marquina
av Dina Nilsen Det handler om å oppleve, men like mye om å lære. Det handler om perspektiv, toleranse og det å dele. Jeg reiser fra norsk høst til boliviansk vår.
-" A la iglesia de Guadalupe en marquina, por favor". Drosjesjåføren er ikke helt sikker på hvor han skal, men finner fram underveis. Det er moro å kunne konstatere at vei beskrivelsen vi har fått over telefon faktisk stemmer med terregnet.
Sjåføren setter oss av ved det vi tror er rett kirke og vi er alene i mørket. Snart dukker et kjent fjes opp, Enrique ønsker oss velkommen. Hytta vi skal bo i er ikke riktig ferdig, så inntil videre får vi låne en hybel over tannlege kontoret.
Vi har utsikt mot soloppgangen, radio med romantisk latinomusikk og bad med vann av og til. Det er den første kvelden i Marquina og Jeg trives allerede.
"EL PONCHO"
Marquina er en liten landsby en god halv time fra Cochabamba. Vi er mellom Andes Fjellene og Amazonas og hver dag er som en fin norsk sommer. Et økologisk kursenter blir bygd her under navnet "EL PONCHO". Det vi kaller Orions belte er en del av El Poncho på den bolivianske stjernehimmelen.
Arbeidstittelen er imidlertid "tomta". Som frivillige betales vi 10 $us dagen for full kost og losji og kan jobbe så masse vi vil. Og det er akkurat det vi gjør. Enkelte dager er det beste å sitte i glaskarmen og prøve å pugge spanske glosser, andre dager er det godt å bære stein, vi bygger steintrapp til utedoen og bærer store, varme, fine steiner. Vi blir kanskje litt sterke, i allefall skitne og får brune sandalstriper på føttene - som er farge ekte!!!
Det kjenes godt å være litt mer enn turist og arbeide fysisk. Resultaten er så tydelig. trappen blir et fundament for ettertiden og hytten vår får vegger og tak. Vi er faktisk til nytte. Lengere ned på tomta murer karene. Det vi betaler blir lønn for de. Det er å dele godene. Permakultur handler om å ta vare på hverandre og den jorden vi er en del av. Ved å samarbeide med det økosystemet og de ressursene ethvert individ har, unngår en å bruke unødig energi. Alle jordlapper kan bli et frodig paradis, en glaskarm kan bli din kjøkkenhage og sola kan varme opp huset og vannet vi dusjer med.
Visjonen bak prosjektet er å sprede denne kunnskapen slik at ungene som leker i sandhaugen får en grønn arv. En arv over mange generasjoner.
Cueca og A-ha
Sør Amerika uten musikk er som sommer uten sol. Det er alltid - fra du vokner til du sovner - noen som spiler mussik. De spiler gjerne for hele landsbyen, i alle fall når det er helg og fiesta!!!
Halvparten av høytalere står vendt utover og lokker folk med så vel nasjonal folkedans som internasjonale discorytmer. Festene er både like og ulike festene hjemme, slik folka er det.
Noen danser i de tradisjonelle knekorte skjørtene, andre i olabukse og caps. Når norsk pop toner over gulvet føler vi oss nesten på hjemmebane, men noen forkjelliger kan det være verdt å merke seg:
1) Hold rekke på dansegulvet!!!
Alltid to og to, gutt og jente.
2) Forlat aldri partneren før det er pause!!!
3) Maisøl i bøtte er obligatorisk for de lokale, men risikabelt for turistene.
Marquina har også andre fester Allehelgensdag er det bål på tomta. To gutter har med seg tromme og gitar, og vi kan faktisk synge med på noen av de sangene. Bak oss står fjellet, framfor oss lyser byen som en gullgryte og over oss er det lengste stjerneskudd jeg har sett. Det er en kveld for sjelefreden...
Regnbuebarn
Verden blir mindre, vi flytter på oss og får barn av flere hudfarger: Regnbuebarn. I marquina blir vi tatt imot som barn av landsbyen. ungene lærer seg fort hva vi heter, alle hilser på oss og ung guttene lærer ivrig bort både kortspill og indianske dansetrinn. Ronal ber oss hjem til seg i konfirmasjon, reynaldo tar oss på fjelltur før dagen våkner, Nieves klipper gjerne håret mitt, Øyunn inviterer oss på brød bakt i stein oven og verónica lærer å si "vondt i magen".
For bortkjemte, vestlige gringoer er standaren enkel, men jeg føler meg rikere enn her hjemmet. Jeg kan leve noen dager uten dusj og jeg kan vaske klær i elven så lenge et imøtekomende smil og et vennlig "Hola" får meg til å føle meg hjemme.
Hva skal en med en svær CD samling og oppvask maskin om en selv ikke er tilstedet i livet Folk i Marquina lærte meg mye. vi lever under den samme stjernehimmelen og hver gang jeg ser "El Poncho" og orions belte fra min nordlige ståsted, vil jeg tenke på Marquina... Hilsen Dina Nov. 2000
>From: Meggin Lindgren<MEGGINLINDGREN@YAHOO.COM> >To: megginlindgren@yahoo.com >Subject: reflections on Marquina >Date: Thu, 15 Feb 2001 06:18:31 -0800 (PST)
>What does the word community inspire? A very >important question, one that I began to ponder during >my trip throughout Peru and Bolivia. Children playing >together cooperatively, or sharing your favorite drink >with the people around you, always leaving your last >bit of chicha not for yourself, but for the power >which nourished the corn. During my travels I began >to see that these types of actions are not part of an >idylic community tucked away in the back of our minds, >but the essence of sharing, trust, committment, and >building dreams is still alive and actived. Luckily, >I found such a place in a small village located just >outside of the fertile valleys of Chochabamba, >Bolivia. The village is Marquina and these idealistic >notions are the stones which bind the people of >Marquina together. >
>As I was staying in this precious "community" I soon >discovered that Marquina isn´t a place the common >tourist would find out of a tourist book or posted on >the wall of the South American Explorer´s Club, in >fact, it takes a special kind of tourist to find this >place. I believe that Marquina found me and during >the two weeks I was there I was taught many valuable >and unforgettable lessons. >
>I found The Ecological Center, also known as "El >Poncho" over the internet. In the United States I had >spent countless hours over the internet looking for a >project which would allow me to get involved beyond >big, non governmental organizations. I was more >interested in contributing at the community level, >helping people with big ideas instead of wallets. When >Enrique Hidalgo and I began communicating over the >internet, we in no time forged a friendship. It is of >no coincidence that immediately, upon arrival in >Marquina, I noticed that this special quality was not >limited to the project and his family, rather the >essence of "amistad," or friendship was overflowing >everywhere. >
>During those two weeks I learned to slow down, dance >in the moment, and to feel what it means to be away >from time. Every night by candlelight, I layed in my >bed, reading, writing letters, while listening to the >crickets sing outside, while during the day I watched >the children play, met small orange kittens in the >road, helped with the daily deed at the project, and >shared quiet conversation with the locals, like Oyuns >culnerary secrets. Finally at daybreak, with my >vision and senses alive, I watched the sun release its >final face in the west. >
>I thank the people of Marquina for allowing me to see >the many faces of community and those of myself. To >love and community existing in all and to all the >small villages hidden in the fertile valleys around >the world, together always, megg >
>enrique, miss all of you and marquina like crazy. thank you >so much for you sincere passion and openess with me >and my inner world. you truly made a difference in my >life in ways i can not describe to myself right now. >it just feels so good to be where i am at now. i am >so strong in brazil.
>keep in touch and i will send you more of my adventures... please feel free to use my material and make any >corrections if you like. tell me if you send it in >and send me the final copy if you do. love always,
>megg
Spañol...
Qué es lo que la palabra comunidad inspira? Una pregunta muy importante, la misma que empezó a resonar durante mi viaje por Perú y Bolivia.
Niños jugando cooperativamente o compartiendo tu bebida favorita con la gente a tu alrededor, siempre dejando el último sorbo de chicha, no para ti, sino para el poder que nutrió el maiz del que esta hecha.
Durante mis viajes comenze a ver que este tipo de acciones no es solo parte de un idílico pensamiento comunitario que guardamos en nuestro cerebro, pero la esencia del compartir, de confiar, de entregar y de construir sueños esta todavia viviendo activa en esta tierra. Por fortuna, encontré un lugar asi en un pueblito pequeño situado cerca de los fértiles valles de Cochabamba, en Bolivia.
La ecovilla de Marquina y sus nociones idealistas son las piedras que unen a la gente de este pueblo.
Mientras estaba en esta preciosa comunidad, pronto descubrí que Marquina no es tan solo un lugar que un turista común encontraría en una común guia de turistas o en una guia del Club de exploradores de Sud América, de hecho, le toca a uno ser un turista muy especial para encontrar este lugar. Creo que fue Marquina la que me encontró a mi y durante las dos semanas que estuve alli, aprendí muchas valiosas e inolvidables lecciones.
Encontré el Ecocentro/Ecovilla denominado como "El Poncho" en internet. En los Estados unidaos utilizé incontables horas en el espacio cibernético tratando de encontrar un proyecto que me ayudara a ser parte del mismo mas allá de las grandes ONGs. Estaba mas interesada en contribuir al nivél comunitario, colaborando con gente que tiene grandes ideas en vez de grandes billeteras...
Cuando comenzé a comunicarme con Enrique Hidalgo por medio de internet, nos hicimos amigos muy rapidamente. No es coincidencia que apenas llegué a Marquina, noté que esa cualidad especial no se limitaba a al proyecto de la ecovilla "EL Poncho" y a la familia de Enrique, mas bien la esencia de "amistad" fluía en todas partes.
Durante esas dos semanas aprendí a desacelerarme, a danzar con el momento y a sentir lo que significa estar fuera del tiempo. Cada noche junto a la luz de una vela, recostada en mi cama, leyendo, escribiendo cartas, mientras escuchaba a los grillos cantando fuera de mi cabaña... durante el dia, miraba a los niños jugar, encontrando un pequeño gatito en medio del camino, ayudando con los quehaceres cotidianos del proyecto y compartiendo historias y conversaciones con la gente del lugar, asi como aprendiendo de los secretos culinarios de Øyunn. Al finbal del dia, con mi visión y mis sentidos vivos, veia el sol lanzar sus últimos rayos sobre la montaña al Oeste.
Agradezco a la gente de Marquina por dejarme ver las muchas caras de la comunidad asi como las mias. Amor y comunidad coexistiendo en todos y por todos esos pequeños pueblitos escondidos en esos fértiles valles alrededor del mundo, siempre juntos, Megg
Enrique, extraño a Marquina y a ti como loca. Gracias por tu sincera pasión por la vida y tu apertura conmigo y mi mundo interior. Realmente hiciste una diferencia en mi vida, de manera que no puedo describir por mi misma en este momento. Solo se siente tan bien estar aqui donde estoy en este momento, me siento muy fuerte en Brasil.
Sigamos en contacto, ya te enviaré mas de mis aventuras,
Siempre con amor,
Meggin
